Som tittelen antyder blir dette en rundreise hovedsaklig fra sjøsiden. Jeg kaller det ytre Randesund, men jeg holder meg, med noen få unntak, til kysten. Her er noen av rutene:
Tatt fra hytta mi på Sodefjed, ned mot stranda
På Kvåsefjorden med utsikt ut mot Skagerak
Randesund var tidligere en selvstendig kystkommune i Vest-Agder og ligger mellom Kvåsefjorden i Høvåg i Aust-Agder og Topdalsfjorden i Oddernes i Vest-Agder. I 1965 ble Randesund slått sammen med Kristiansand kommune og er i dag en bydel i Kristiansand.
Noen lever fortsatt av fiske selv om jeg aldri kan tenke meg det er særlig lukrativt. Bildet er fra Sodefjedkilen, tatt fra brygga vår.
Idyll i bukta
Solnedgang i Sodefjedkilen
Randesund har vokst betydelig etter krigen og er fremdeles i stor vekst. Randesund blir ofte delt i Indre- og Ytre Randesund og jeg vil holde meg i den ytre delen. Men jeg motsier meg selv med en gang og legger med et bilde av mitt drømmehus. Det ligger i indre Randesund. Jeg er ikke helt sikker på hva det heter akkurat her. Jeg setter alltid ned farten når jeg kjører forbi her, et nydelig hus med en stor feil – det ligger ikke ved sjøen.
Navnet Randesund har sannsynligvis navn etter randen av øyer som ligger mellom fastlandet og det åpne havet utenfor.
Kvåsefjorden, eller "Kvåsen", er et begrep på denne delen av kysten. Fjorden markerer skillet mellom både kommune og fylke. Strekningen mellom Ulvøysund i Lillesand og Stanggapet, er et åpent og eksponert havstykke mellom Blindleia i øst og den indre skipsleia videre vestover gjennom Randesundsskjærgården (Se NIB-reportasjen fra Blindleia)
Forholdene er lumske, selv for sjøvante folk. En liten frisk solgangsbris er nok til at sjøen hiver seg opp i fjordmunningen. Bildene over og under derimot, ser ikke særlig lumskt ut.
Soloppgang tatt fra Sodefjed rett østover, mot Ulvøysund.
Sodefjedkilen ut mot Kvåsefjorden er stedet der jeg kamperer. Det er ei lita, fredelig bukt med få hytter og hus og få mennesker som kommer inn. Åpningen er vanskelig å se og det er grunt i bukta. Dermed får vi stort sett ha den for oss selv.
Den lille bukta "vår", bildet er tatt tidlig i mai i år, det er derfor det ikke er så mye vegetasjon
Bildet er rett mot åpningen inn til Sodefjedkilen, ikke så lett å se
Her kommer noen glimt fra livet i Sodefjedkilen:
Jeg har en følelse av at denne moren synes hun snart har fullført sine plikter for i år.
En stor del av tomta ned til sjøen er blomstereng, da florerer det av disse. Men jeg så bare to forskjellige typer. Med litt mer tålmodighet kan jeg kanskje finne flere neste gang.
Svante eller Svanhild, det er et svanepar som har vært i området i mange år.
Rett utenfor bukta ligger denne hytta som skal selges, 12 millioner er prisantydningen… Vanvittig.
Utenfor bukta ligger et stort, moderne hyttefelt som ble bygget ut på slutten av 80-tallet. Vi var naturlig nok litt engstelige for hva det skulle bety for oss, men vi merker lite til hyttebyen. Sodefjed Hytteby var et av de første store, konsentrerte utbyggingsområdene i Vest-Agder hvor målet var å forme et "moderne uthavnsmiljø".
Mellom hyttefeltet og holmene utenfor ligger en stor knaus. Der finnes en gravrøys og flere murer som sannsynligvis har blitt brukt som stillinger for fangst av sjøfugl.
Et par gamle båthus midt blant de andre hyttene i hyttebyen. Det ser ut som båthusene også har blitt hytter etter båtene ved brygga å dømme.
Jeg har kommet til Stanggapet, overgangen mellom Kvåsefjorden og Randesund. Varden på Stangodden viser vei inn Randesundet. Navnet Stangodden kommer rett og slett av at det har stått en stang som sjømerke her. Rett bak dagens varde ligger det ei stor røys, antageligvis en bronsealder grav. En overivrig hobbysteingjerdebygger har forvandlet den til en slags labyrint av steinmurer. Dyktig gjort, men han har ødelagt et flere tusen år gammelt kulturminne.
Det finnes mange slike røyser langs kysten. De kalles åsrøyser og bare i Kristiansand finnes det mer enn 70. Flesteparten er plassert på ytterkysten og i den indre skjærgården, derfor kalles de også kystrøyser. Ved arkeologiske undersøkelser har det ofte vist seg at de skjuler graver.
Stanggapet med Stangodden på østsiden og Torsøya på vestsiden.
Å ha en hytte på Torsøya er populært der den ligger i forlengelsen av Randesund og i munningen av Kvåsefjorden. Tidligere var Torsøya en øy for fiskere og loser. I 1875 var det bosatt 25 voksne og 21 barn. Nå er det ingen fastboende igjen. Randesund har sin egen "Terje Vigen", Johan Cornelius Axelsen, f.1785. Han rodde til Jylland under Napoleonskrigen for å skaffe korn. Han ble tatt til fange av britene, men han imponerte alle med sin personlighet og ble fort en betrodd og godt behandlet fange.
Når en runder inn Randesundet ligger alle sørlandshusene på rekke og rad.
Sørlandshusene er stort sett i empirestil som var typisk fra ca. 1780-1870. Disse husene er gjerne utsmykket med profilert listverk og andre dekorative elementer. Panelet er som regel hvitmalt og liggende. Takene er ofte valmet.
Her tar jeg meg en snartur opp på land for å vise fram en nydelig vik, Stølekilen ved Stangenes.
Det er på tide å svinge innom Kongshavn. Navnet tilsier at dette har vært en viktig (ut)havn fra jernalder/middelalder. Man tror at dette er den historiske "Randarsund" – havna det refereres til i Haakon Haakonsons Saga i forbindelse med beretningen om et møte i 1256 mellom kongen og den spanske utsendingen Sira Ferant. Møtet var for å avtale giftemål mellom den norske prinsessen Kristin(a) og en av de spanske prinsene. Prinsessen døde ikke mange år etter giftemålet, visstnok pga sterk hjemmelengsel. Sarkofagen hennes kan ses i den spanske byen Covarobias. Kristina er forøvrig en sentral person i Tønsberg, hun dukker opp i NIB’en som kommer fra Tønsberg etter hvert.
I 1959 fant Ole K. Randøy rester av en båt på sin eiendom på Kongshavn. Funnet ble gjort ca. 2 meter over dagens strandlinje. Detaljer tyder på at det dreier seg om en liten robåt fra jernalder/folkevandringstid (ca. 400-600 e.Kr.). Båten har tilsynelatende sunket ved brygga. Foreløpig er denne ca. 1500 år gamle båten det eldste båtfunnet på Sørlandet.
En annen fin båt
Enda et hopp på land. Ikke langt fra Kongshavn kommer man til Frikstad (med bil). Det er et bittelite sted hvor kirka dominerer. Det er en fin kirke og en nydelig kirkegård.
Tilbake på vannet, fremdeles Randesundet.
Her er en av mange hytter som ser ut som de er sprengt inn i berget. Bildet er fra Smørvarden.
Kveldslys i Randesundet
Den Østre og Vestre Randøya skiller indre og ytre lei inn til Kristiansand. I 2004 fikk Kristiansand kommune kjøpe store arealer på Østre Randøy av Forsvaret. Det har blitt et meget populært friluftsområde.
En liten hytte og en flott båt, morsomt å se. På håndkledene ser det ut som de var nok folk der inne.
Mellom de to Randøyene går det et smalt sund som kun er farbart for mindre båter. Dybden er ikke mer enn 0,8m enkelte steder og det går flere lave spenn over sundet.
Sundet blir kalt Skppergada" og er virkelig noe for seg selv. På begge sider ligger de hvite sørlandshusene på rekke og rad.
Her slo pensjonerte skipperne seg ned før i tiden, lunt og trygt, men fortsatt nær havet. Det er utrolig flott.
Og ikke minst er det godt å se at sundet og øyene ikke er overtatt av hyttefolket fullstendig, men at det fortsatt finnes fiskere og andre lokale beboere.
Det er mulig å kjøre rundt Vestre Randøy, mellom øya og Indre Kvaløy (et friareale). Første gang vi kjørte der tøffet vi forsiktig rundt og så etter om det var mulig å komme gjennom, men vi ga opp. Senere hørte vi at det var fullt mulig, men navnet på veien ut sier noe om hvor vanskelig det var å treffe: "nåløyet"
Jeg er litt usikker på om Haraldvigen leirskole ligger på Vestre Randøy (tror det) eller Indre Kalvøy. Uansett, det ligger flott til inne i "nåløyet" og jeg kan godt tenke meg at det er morsomt å komme på leirskole hit.
I 1664 var det registrert 4 bruk på Randøyene, i 1875 20 hushold med 107 beboere. Det er dårlig jordsmonn der så fiske, losing og sjøfart var det viktigste næringsgrunnlaget.
Nord for Randøyene, på fastlandet, ligger Vrånes. Her holder Sørlandets Sjøaspirantskole til. Nå er den en av få institusjonene som fortsatt driver teoretisk og praktisk utdanning av sjøfolk. Det ser kanskje ikke så vakkert ut, men disse byggene hører absolutt med til Randesunds historie. I 1904 ble Randesund Xportforening etablert på Vrånes, med isbu og pakkbu for mottak og utskiping av makrell. Norges makrellag overtok etter 2. verdenskrig og var Norges største mottak for makrell. Da mottaket brant ned i 1966 ble det flyttet til Ulvøysund.
Tilbake på andre siden av fjorden pleide "fantene" å ha fast ankringsplass. I makrellsesongen kunne det ligge 8-10 fanteskøyter i et lite sund mellom Stokken og Stokkholmene. De jobbet gjerne på mottaket på Vrånes.
Ferden har kommet til Tømmerstø, navnet tilsier at det var en opplagsplass for tømmer. I dag ligger det en butikk, en pizzeria og et dusjanlegg her. Det er utrolig mye trafikk her på sommeren.
Syd for Tømmerstø, rett over fjorden, kommer vi til Herøya.
Det finnes en del Herøyer i Norge og man tror navnet betyr krigsflåte med opprinnelse i "skipaherr" på gammelnorsk.
Herøya var bondegods i 1668 og den første faste bosettingen er registrert i 1670-årene. Det er skrinn jord på Herøya også, som resten av skjærgården her. Dermed dominerte fiskerne og sjøfolkene her også.
Kulturhistorisk er Herøya nokså ødelagt. Øya ble utpekt som erstatningsområde for hyttebygging i forbindelse med etableringen av Skjærgårdsparken i Kristiansand.
På kartet jeg har lagt inn kan man ikke se noen kanal gjennom Herøya. Den ble sprengt ut i forbindelse med hyttebyggingen og deler nå øya i to. Her finner man ikke så mange av de flotte og herskaplige sørlandshusene, men en slags rekkehusbebyggelse.
Vel, det skiltet her vet jeg ikke helt om jeg skal ta så veldig seriøst. men jeg kan skjønne at folk føler seg litt beglodd her. Det er veldig trangt og mye trafikk.
Ut gjennom kanalen og endelig ut på litt mer åpent hav. Vi tok turen innom Grønningen fyr som ligger i Østergapet.
Innseilingen til Kristiansand er veldig smal, bare 0,8 nautiske mil. Det ble etablert fyr på Oksøy og Odderøya i 1832, men det skjedde stadig ulykker og forlis i dette farvannet likevel. Da bestemte man seg for å også bygge et fyr på den østre siden av Østergapet, Grønningen.
Oksøy fyr
Grønningen fyr ble tent i 1878 og var et av de første betongfyrene i Norge. I 1919 ble det også etablert et tåkeanlegg her. Fyret har blitt et viktig landemerke i Kristiansand. I dag er det Bragdeøya kystlag som disponerer anlegget mot å vedlikeholde det. Anlegget har ikke endret seg noe særlig fra det opprinnelige og bygningene er godt bevart.
Sundet mellom Dvergsøya og Dvergsnes markerer overgangen mellom Kristiansand og Randesund. Jeg takker for turen med et bilde i retning Kristiansand, det er ikke lange veien inn til byen herfra.
Med dette inviterer jeg til neste reisemål: NIB – KOLBOTN – OPPEGÅRD
Kilde: Kystguiden til Skagerakskysten
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Jeg ga opp da vgb la om og NIB fikk problemer. Jeg lot bloggen min ligge i ro for å ikke fjerne NIB-innleggene og glemte hele greia. Men så for noen uker siden begynte jeg å lete etter den igjen fordi jeg skulle bruke innleggene mine i en søknad på “Reisen Tilbake”, et Norad-prosjekt der de inviterer sivile til å bli med til ulike land for å se hvordan det går med en del bistandsprosjekter.
